Travis er forbi den offensive debuten, den vanskelige andreplata og den lette tredjeplata. Nå skal den fjerde plata vise om de kommer til å følge sin egen suksessoppskrift med utelukkende fengende og lette poplåter, eller om de skal fornye seg selv. Skottene har valgt å fornye seg selv. Til en viss grad.

12 memories følger opp der The Invisible Band fra 2001 slapp, men går nå i en mørkere retning, både i lydbilde og i tekster. Det låter hardere og tristere, og fremfor alt mer politisk. Det er deilig med band som i utslag av modenhet og sterke følelser beveger seg bort fra det lette kjærlighetsklisset og over i mer krevende samfunnskritisk stoff, slik et band av Travis` kaliber kan gjøre – og gjør her. Både Bush og Blair får sitt. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at det er de lette og lyse sangene Fran Healy fortsatt er best på. Nydelige beatleske «Quicksand» og «Somewehere Else» løfter 12 Memories opp av den komplette tristessen. Litt mer lys på neste plate vil nok gjøre godt.