Først litt pedanteri: Når nye filmer markedsføres som kultfilmer, bør man ane uråd. «Kult» og «ny» er uforenelige størrelser, uansett hvor hardt man prøver. Og her har manusforfatter og regissør Dagur Kári prøvd. Hardt. Karakteren Noí og hans univers er skapt for å appellere til de utilpasse småborgerne som bevisst bygger seg opp på den typen kulturell kapital som vanskelig lar seg veksle inn hos andre enn andre utilpasse småborgere (Vil du være med hjem og se på Jim Jarmusch–samlingen min?). Dette er med andre ord en film for slike som liker å bruke ord som «underfundig», «snurrig» og «stillferdig».

Noí ser kul ut på en rar måte, han oppfører seg selsomt på en bestemt måte, han er intelligent på en utilpass måte, han har draget på den stilige jenta – ja, du vet, hun som også er selsom, intelligent og utilpass. Noís mange særegenheter forblir dessverre vedheng til en film som ikke alltid klarer å leve opp til et manus med åpenbare kvaliteter.

Filmer som ikke ender lykkelig forveksles ofte med «gode filmer» med «dyp mening». Noí Albinoí er en ganske god film om det å være en hawaii–er fanget i en islenders kropp. Er den underfundig, snurrig og stillferdig? Ja, ja og ja.