Coveret på den andre utgivelsen til Magnus Moriarty på hjemmebrentselskapet Metronomicon ser ut som et narkoreir så nedslitt at junkiene ikke langer gadd å bo der. I tillegg fråtses det i beatforfatter–referanser med blant annet et bandnavn halvveis stjålet fra den mest utflippa skikkelsen i Jack Kerouacs On the road og en sample av William Burroughs\' utkjørte heroiniststemme.

Innpakket i all denne narkotiske usunnheten blir det påfallende hvor kjernesunne og kjekke melodier Magnus\' årvåkne og friske stemme fremfører. Og når han ikke synger, (eller kanskje samtidig) behersker han en imponerende mengde instrumenter som for eksempel gitar, trommer, fiolin og orgel. Spesielt veloppdragne er låtene «Radio called superstar» og «Dupré lost his job», som begge bidrar til sjangermessig å plassere skiva et sted ikke så langt unna psykedelia–pop eller pop–prog.

Enhver person mellom 10 og 30 burde la seg fornærme av å bli kalt praktungdom, men i denne sammenhengen er det i hvert fall godt ment. Selv de sureste grinebiterne trekker på smilebåndet, og synes det er helt greit at låten «Da da da» har en tekst hvor eneste bestanddel er ordet «da». Synd at skiva bare er 32 minutter lang.