En måte å gradere bøker på, er graden av nytbar uforståelighet: jo mindre man forstår av en bok man trass i uforståeligheten liker godt, desto bedre må i alle fall de forståelige delene av den være.

Kristin Ribes debutroman Forsnakkelser er til tider litt vanskelig å trenge inn i. Språket er gjennomgående nokså enkelt på en gjentagelsespoetisk, virkelighetsforvirret måte (jeg–personen, en ung kvinne, går gjennom en forvirret fase), men handlingen spretter ofte fra nivå til nivå uten å utbasunere sprettene. Eller språkføringen er så abrupt at man må klø seg i hodet for å få med seg hva \'det\' står for, eller hva slutten på et elliptisk sitat var ment å være.

I uforståelighetsgrad balanserer Forsnakkelser akkurat på grensen. Noen ganger blir man bare irritert, andre ganger aner man andre dybder og fengsles. I positiv forstand.

Så trass i at den ikke er stilistisk ujevn, grunnfraseringene holdes hele veien i en slags popififisert frijazz, så er den lesermessig ujevn: man faller av og øyenlokkene dupper, eller man lar seg slepe hvor som helst og blir mektig vred på jeg–personens forstokkede foreldre.

Om Ribe skriver flere romaner kanskje man kommer inn i skrivemåten og faktisk kanskje begynner å gi den i julegave til, tja, intellektuelle kusiner i ungkvinneukebladsegmentet av befolkningen.