Utemmet rastamusiker elsker prektig, kristen jente. Men akk, hva gjør man når far er prest og allerede har lovet bort sin lille pike til en i menigheten?

Svar: det vanlige. Man møtes i smug, man har kriser, man går i seg selv og i andre og til slutt lar man kjærligheten seire på tross av alle ytre stengsler. Dette tegnet til å bli fryktelig kjedelig – noe det til tider også var. Men om plottet er skodd over den klassiske Romeo og Julie–lesten, er romansens politiske bakgrunnsteppe sannsynligvis ukjent for de fleste norske kinogjengere.

Handlingen tar utgangspunkt i en musikkonkurranse der Kassas (Ky–Many Marley) rastaband og Serenas (Cherine Anderson) gospelkor kommer i krangel. Herfra føres vi inn i en kontrastfylt virkelighet der visdomsord, voodo og vold blottlegger Jamaicas motsetningsfulle samfunn der en kristen overklasse dominerer svarte rastaer.

Når jeg tross lange klisjékjedelige partier ikke har tenkt til å svartmale denne filmen, er det ikke så mye takket være innholdet som formen. Den til tider nesten aggressive kameraføringen suger oss ut i havet og ned i søledammen, scenene bader vakre lystoner. Bob Marleys sønn har kanskje ikke det største skuespillertalentet, men han leverer reaggy som burde få de fleste bakender til å vrikke seg i kinosetet. Og Cherine Anderson som prektig pike er rett og slett til å spise opp.

Til min store forbauselse ble mine sarkastiske kommentarer sittende fast i et spontant og ektefølt glis når happy ending var et faktum. Jeg hater å innrømme det, men jeg fikk nesten troen på Kjærligheten tilbake.