Manusforfatter Lars Espen Bakke mente Thomas Giertsen med sin hjelpeløse maskulinitet og keitete sjarm ville gjøre seg perfekt i rollen som ungkaren Jacob. Jeg som hater Thomas Giertsen. Romantisk komedie er dessuten en sjanger jeg i utgangspunktet nekter å assosiere meg med. Dette er monstervarianten av en romantisk komedie. Her er haugevis av dårlige, billige klisjeer. Du kan hele tiden vite hva som skal skje i neste scene. Men, av en eller annen grunn: Jeg liker det jeg ser. Og jeg liker Jacob.

Tilsynelatende uten mål og mening surrer skjørtejegeren Jacob rundt i tilværelsen. Tiden tilbringes i en fargerik vennegjeng mellom 25 og 35. Alt handler om følelser. Først når den overperfekte legen Nina (Ane Dahl Torp) dumper inn i Jacobs liv, begynner tilværelsen å endre seg. Dette er utvilsomt kvinnen i hans liv. Men hva med barn? Hvor mange barn? Klassiske misforståelser står i kø. Ting ordner seg likevel alltid når to elsker hverandre så intenst som man gjør i romantiske komedier.

Saken er at mitt syn på Thomas Giertsen er fullstendig endret. Er det fordi det totalt manglende kravet om aktive hjerneceller på det sterkeste appellerte til min hardt pressede studenthjerne? Eller er det rett og slett det å se et kjent fjes i en ny sammenheng, der han faktisk ikke lenger fremstår som en blærete dust, som fanger min interesse? Jeg tror det er litt begge deler. Og jeg vil på det sterkeste fraråde studenter å se denne komedien, ettersom de lett kan falle i samme felle som meg.