Siden den vellykkete solodebuten Embrace me (2000), som for øvrig ble finansiert av Robinson–Christers gevinstpenger, har singer/songwriter Karen Jo Fields blant annet vært å høre som medvokalist i Minor Majority. Med Chase the blue er Fields tilbake på solosporet, eller for å være mer presis, elleve spor med visepop av det forsiktige slaget. Smått influert av en nordamerikansk visetradisjon, type Rickie Lee Jones/Joni Mitchell, og heller ikke fjernt fra Unni Wilhelmsen, når man først skal i gang med den slags jamnføringer.

Og det er ingen ueffen oppfølger Fields leverer, langt i fra, her er både fine låter (andresporet «Let\'s talk about love» er for eksempel en fin smyger) og anstendige tekster i kjærlighet–om–natta–genren. Når Chase the blue likevel ikke holder hele veien til månen, skyldes det først og fremst mangelen på nyanser og nerve. Det hele blir litt likt, litt jevnt og litt forsiktig. Det aner meg at produksjonen bidrar til det flate inntrykket, og dersom sjansen byr seg tror jeg et konsertbesøk til Karen Jo Fields er tingen for å få maks ut av låtmaterialet.