Når Rebekka Karijord synger, skal det godt gjøres ikke å tenke på Bjørk. Melodiføringene, koringene, måten hun bruker stemmen på, strykerarrangementene, de elektroniske rytmene, tekstene, kort sagt hele uttrykket, er som kopiert av Bjørk. Men vi snakker ikke om en fullverdig klon. Karijords musikk forholder seg til Bjørks som et fotavtrykk i sanden forholder seg til mennesket som etterlot seg det: Et spor av en brøkdel av en helhet. Fotavtrykket ville ikke ha eksistert uten menneskets vilje til å gå fremover. I tillegg er det overraskende hvis fotavtrykket ikke viskes ut ved neste regnskyll.

Kombinasjonen av Karijords musikalske og tekstlige uttrykk og hennes fremtoning i media får Neophyte til å fremstå som del av en personlighetsutviklingsprosess. På samme måte som noen driver med gestaltterapi, drømmetyding eller nevrolingvistisk programmering, jobber Rebekka med selvrealisering ved å slippe alle kreative hemninger og spille inn plate. Ingenting galt med det. Men det å få resultatet av en slik prosess til å angå oss som ikke kjenner henne, er vanskelig. Enda et eksempel på det gamle problemet med å gjøre det klamme private til noe personlig, men allmennmenneskelig. Her feiler Karijord, og resultatet er at seansen bare blir pinlig for oss utenforstående.