Den dagen Ole–Kristian Oksrød flytter fra Fredrikstad til Oslo for å gå på komponistlinja på Musikkhøgskolen, opplever både direktør Bjørn Pedersen og tv–kjendis Frøydis Pedersen at de må noe vanvittig på dass. Som et wagnersk ledemotiv forvarsler toalettnød viktige begivenheter i Jon Øystein Flinks første bok. Et selsomt påfunn i en bok uten så mange overraskelser: Hovedpersonen oppfyller de fleste klisjeer om kunstnere som unge menn. Han tenker for mye, hans kommerskulturelt orienterte søster blir legemliggjøringen av alt han som venstreradikaler er forpliktet til å hate, og han må ta seg selv til avgrunnens rand før han tvinges til å ta styringen over eget liv og kan finne inspirasjon.

Flinks setninger er lange og barokke; hele tiden viderespinning, med overveldende forsiringer. I begynnelsen av boka føles det å lese dem som å stappe hele tyggegummipakka i munnen på én gang, men etter hvert blir setningene lettere å tygge. Det er når Flink skriver om kunst og opplevelsen av den at lesningen blir spennende. Øksrøds ungdommelige musikalske åpenbaringer i møtet med Gud og evigheten i Bruckners musikk er fornøyelige. Likeså skildringene av publikums lettkjøpte entusiasme over en Metallica–låt som ekstranummer på en samtidsmusikkonsert.

Det går an å spekulere i om Flink begynte å jobbe med starten av boka, og skrev seg varm etter hvert. Boka tar brått slutt akkurat idet flyten i språket og historiefortellingen har rukket å gjøre hendelsesforløpene engasjerende. Det er bare å håpe at Flink fortsetter der han slapp – stilmessig, ikke narrativt – i neste bok. I så fall har vi noe å se frem til.