Per Fly har satt seg fore å lage en samfunnskritisk trilogi, og Arven er hans andre installasjon. Den første var den kritikerroste Bænken (2000), og Arven plukker lett opp arven herfra, i tillegg til at den har et mer komplisert tema. Er det riktig å gi opp både din egen og ikke minst din partners lykke for felles gode? Hvor mye teller din egen lykke i sammenligning med 800 andres? Og hvor langt kan en mor presse sin sønn i den største guilt trip–en noen sinne?

Christoffer (Ulrich Thomsen) og Maria (Lisa Werlinder) lever lykkelige, moderne, egoistiske liv i Stockholm. Når Christoffers far tar livet av seg etter å ha kjørt familiens stålverk i grøfta, må han imidlertid dra tilbake til Danmark og overta, og Maria blir med på den betingelse at de skal flytte tilbake så snart han har fått bedriften på bena. Spørsmålet er: når er et stålverk på bena?

Filmen lyser av godt håndverk. Både foto og regi er gjort med en stødig hånd og Halfdan Es musikk er overraskende stemningsfull til å være skrevet av en mann uten etternavn. Det er så man gyser på ryggen av de svarte limousinenes inntogmarsj i Christoffer og Marias lykkeland. Både Thomsen og Werlinder gjør godt innlevde roller som mannen som ikke kan svikte familien og kvinnen som nekter å gi opp sin identitet. Ghita Nørby og Lars Brygmann gjør også overbevisende roller som henholdsvis strålende nevrotisk kontrollerende mor, og innadvendt og litt evneveik, kontrollert svigersønn. Vi gleder oss til nummer tre.