Håkon Kornstads saksofon flørter med Paal Nilssen–Loves slagverk. Det dreier seg om improv–jazz spilt inn på konsert for tre år siden i Ålesund og New York og ikke gitt ut før nå. Både Nilssen–Love og Kornstad spyr på jazzmusikervis ut plater sammen med forskjellige bandkonstellasjoner. De var de blant nye lovende jazzmusikerne for noen år siden og har holdt hva de lovet.

Bare slagverk og saksofon. Man skulle tro at det ville låte spinkelt, og det gjør det. Men dette handler ikke om fyldig lyd, det handler om vevverk. De to instrumentene ligger så tett opptil hverandre at man lurer på hvordan Nilssen–Love skal få slagverket ut av saksofonen etter at skiva er ferdig. Det er rastløst, ideer plukkes opp, overleveres medmusikanten, de kaster den mellom seg som glødende kull, samme prosessen om igjen og om igjen, hele tiden med varierende former og materialer.

To barn i sandkassa. De er ikke opptatt av omverdenen. Sammen bygger de sandslott. Hvis de store skumle guttene skulle kaste snøballer på Kornstad, ville han ikke enset det. Hvis snørra skulle begynne å renne grønt fra nesa til Nilssen–Love, ville han ha sleiket den i seg uten å legge merke til det selv. Mor kommer ikke løpende med varm kakao og marsjordre i seng. Hun skjønner at det dreier seg om et øyeblikk. Du er der eller du er der ikke.