FOTO: Fredrik Arff

Samtidsmusikken er, som så mye annet, i konstant forandring. Tegn på dette kan være en evne til å blande inn støymusikkens uværsklanger eller å søke nye rom for formidling slik som å installere en lydrulletrapp på Nydalen t–banestasjon.

På avslutningskonserten til Ung Nordisk Musikk–festivalen fremførte Musikkhøgskolens samtidsensemble orkesterverker av unge danske, islandske og svenske komponister, samt av den britiske ringreven Brian Ferneyhough. Studenter fra Musikkhøgskolen sto også for direksjonen.

Utøverne leverte varene. Spesielt er det verdt å trekke fram Helge Liens klaverinnsats under fremføringen av Daniel Bjarnasons Compromisations og perkusjonsarbeidet på Jens Flennemos Transitions.

Dessverre var verkene som ble fremført skuffende konforme – de spennende unge orkestermusikkomponistene syntes ikke å være representert. David Lennartsons Blue and China inneholdt et delikat spill med overtoner og glissandi, men låt mest som en hyllest til 70–tallets orkestermusikk, og ble aldri noe mer enn bare fint. Når bilhornene sier Tut! Bært! og bassisten begynner å synge O sole mio i Regin Petersens Street Music and Road Work, blir det vittig, men ikke morsomt. Det virker snarere som en fallitterklæring, som om det ikke lar seg gjøre å lage nyskapende seriøs musikk lenger. Og lenger fra sannheten kommer man ikke.