Spiritualized kan sin rockegrammatikk. Beherskelsen av den er et ufravikelig krav hvis man skal kunne skvise strykere, messingblåsere og gospelkor inn i helheten uten at noe tyter ut mellom grumsegitarer og feedback. Når J. Spaceman igjen samler sine psykedeliske kumpaner rundt seg, blir også denne gangen skiva produsert av kontrollfriker som hersker allmektig over hver eneste detalj i lydbildet; her utøves hvert sekund kadaverdisiplin over hver eneste frekvenskomponent.

Riktignok er uttrykket mer rocka denne gangen enn tidligere, men lyden av garasje er helt fraværende. Laboratoriehanskene beskytter hendene mot oljesøl, men heldigvis har lyddesignerne bak Amazing Grace nok smaksbevissthet til å unngå at det låter for sterilt. Spaceman selv synger deilig sentimentalt om følelser og denslags på balladene og verdensvant og rølpete om å gi faen på opptempolåtene. Dessuten utdeles bonuspoeng for trivelige munnspillinnslag.

Men til tross for alt dette: Amazing Grace viser dessverre ikke et like pretensiøst Spiritualized som tidligere, og da faller mye av sjarmen bort. Beklageligvis er skivas mest fremtredende egenskap evnen til å inspirere et ønske om å sette på andre Spiritualized–plater. Den forrige, Let it come down, er et godt alternativ.