I ny og ne kommer det en utgivelse som røsker av deg skylapper du ikke visste du hadde spent på deg. Nå kan jeg si deg følgende: Det er for mye design i rocknorge. Det er for mange kule riff. Det er for mange fancy folk. Det er ikke noe av musikken som er på orntli. Cato Salsa spiller bare riff. Turboneger spiller bare teater. Amulet spiller verstinger for å tekkes kidsa. Johndoe spiller rock.

Ja takk til trøbbel ypper i vei fra første takt med en tosekunders infernalsk hamring på en pianotangent, mon tro om det ikke er en sort en, som om det var Jerry Lee Lewis\' baller som sto i fyr. Så trår et par småfuzza riffgitarer med en passe porsjon twang inn, sekunderes av punkete trommer og bass, før noen åpner munnen og lirer av seg rocklyrikk nært opp til Kjartan Kristiansen–riksmål, som bare en trønder kan gjøre det. Her er rene punklåter, her er dunkle ballader, her er rockere som gir deg følelser mer nyanserte enn «dæggern, tøft». Ja, det er lett å høre bysbarna i Dum dum boys, det er lett å høre Jokke og Raga. Men du hører også stooges– og pistolspunk. Og gamlere pionerer som Holly og Berry.

Friskheten i dette trønderpustet kommer delvis av det er et jordnært norskspråklig vindkast i et regn av fremmedgjort engelskspråklig musikk. Og et slikt pust har vi kjent før. Første gang jeg hørte Dum dum boys trodde jeg det var Knutsen og Ludvigsen. Voksne folk (over 12) hørte jo bare på engelskspråklig musikk. Jeg forstår med en gang at Ja takk til trøbbel ikke er en barneplate. Men det skal Kjartan, Michael og Joachim få mye av æren for.

Mulig Johndoe er et bedrag, mulig plata er designet til tuppen av sekstendedelsnoteflaggene, men det spiller ingen rolle, så lenge bedraget er en suksess.