Dimmu Borgir vekselvis tramper og sprinter avgårde i det symfoniske svartmetallganglaget de har hatt siden starten i 1994. Ingen drastiske nye påfunn her i gården, for så vidt en ærlig sak når musikken blir bedre for hvert album. Ett ledd i denne prosessen er å erstatte synthesizere med symfoniorkestre, en nødvendig videreutvikling av et lydbilde som hvor synthen kun har blitt brukt til å herme etter andre instrumenter.

Dimmu Borgirs svartmetall er pompøs i alle aspekter. Orkesterarrangementene låner fra både skrekkfilmmusikk og Wagner. Gitarist Silenoz poserer som pervertert prest på et av bildene i coveret. Noen av tekstene er på norsk og skrevet i et merkelig, arkaisk språk. Her fra «Allehelgens død i helveds rike» (sic): Utspente vinger over Mørkets dype svelg/Satt til verden for å meske seg/Med pest og død/Fråtsende i synd og hor.

De muntre melodiene fra tidligere skiver er nesten helt borte, i det minste går ingenting i dur. Noen steder, som i starten av ovennevnte låt, titter til og med et fett gitarriff frem mellom all den symfoniske staffasjen. Til tross for sin stadig mer maksimalistiske estetikk, makter Dimmu Borgir samtidig å bli progressivt grimmere, i hvert fall musikalsk sett. For dem som har vokst opp med svartmetall, slik som denne anmelderen, er det en viss trøst når ungdommens esoteriske dødsdyrkingsmusikk dukker opp mellom sjampo– og bleiereklamer på tv. Og som en gest til magiske svunne tider, avsluttes skiva med en låt av svartmetallens djevelfar, Bathory.