Det virker som hvert norske band har sitt favorittord som de strør om seg med så ofte de kan. Turboneger har «tonight». King Midas har tatt for seg ordet «station». Det er knapt en låt fra deres nye langspiller Romeo Turn uten henvisninger til en eller annen «station». Det er tre mulige forklaringer: King Midas er et svært internasjonalt orientert band og er mye på reise. «Station» kan henvise til dette med tog på vei inn i tunneler, et klassisk symbol på sex – og Romeo Turn er en veldig sexy plate. Eller det kan henvise til det udiskutable forbildet David Bowies 1976–plate Station to Station. Sannsynligvis er det en kombinasjon, ubevisst eller ikke. Stasjonen til King Midas er et stemningsfullt sted.

Romeo Turn er en fantastisk plate. Arrangementene virker nøye gjennomtenkte, tekstene er mildt sagt interessante og bandet fra Tåsen har etter hvert blitt meget habile musikere. Med en frontmann og sanger som Ando Woltmann kan det ikke gå galt.

Og akkurat som Bowie gjorde på Station to Station, har King Midas introdusert tenorsaxofon til sitt lydbilde. Det låter glimrende, enda mer art–rockete enn før. Det har tilført King Midas\' allerede elegante, ryddige og renskårne lydbilde en kald, men sexy dimensjon som gjør Romeo Turn til en sånn type plate man gjerne kan bruke for å teste hvor bra ens stereoanlegg egentlig er.