FOTO: Susanne Stensland

The Ark begynner sine konserter på høyder andre band drømmer om å nå. Et publikum bestående av gutter med avanserte coiffurer og jenter i stripete topper viste tendenser til allsang allerede en time før vokalist og kjærlighetsdisippel Ola Salo kom slå–hjulende inn fra høyre. Og når det først hadde skjedd, tok det bare tre sekunder før hårguttene og stripejentene jublet med til Salos høysang. Et samstemt «halleluja!» innledet leserbrevslyrikken i kveldens første sang, «Father of a son», om det rocka temaet homofiles rett til adopsjon.

Kombinasjonen av duracellvokalist, livsbejaende musikalmelodier og boblende bøgblod gjorde sitt til at både intensiteten og stemningen fra de første minuttene holdt seg gjennom nesten hele konserten. Dødpunkter oppstår kun når Salo ikke klarer å begrense pratingen mellom sangene. A little less conversation, a little more action, please.

Men for all del. Det manglet jo ikke på action. Tvert om. Og allsangfaktoren var like høy hele konserten gjennom. Etter halvannen time med vindmøller, tungekyss og Ola Salos sado–solo kom publikums stemmeprakt også til praktisk nytte, idet den tidvis klarte å overdøve den sure gymvokalen til gjestetrollet fra Surferosa, Mariann Thomassen. Festivalens høydepunkt? Mulig det, mulig det.