Overgrep er et gjennomgangstema i Morten Sangviks debutnovellesamling. Vi møter barn som blir mishandlet av faren sin. En mann kjører rundt og plukker opp små barn. En full far forgriper seg på sin sovende datter. Sangvik skildrer overgrep både fra ofrene og overgripernes side, og både mot og innsikt når han fremstiller overgriperens menneskelighet og peker på likhetstrekkene med oss andre. Men først og fremst er boka trist. Selvmord. Dopet tar kjærlighetens plass. Ingen bryr seg. Avvisning. En far dreper ved et uhell sin tre år gamle sønn. På sitt beste briljerer Sangvik i svartsyn og pessimisme.

Sangvik har bakgrunn fra Westerdals Reklameskole. Det gjør det fristende å forvente at historiene hans kun blir vittige sketsjer som taper sjarmen til et dårlig skjult ønske om å lure deg til å slakte sparegrisen. Eller at personene blir like spennende som Clearasil–reklamer.

Så ille er det riktignok ikke. Dog gir To ubesvarte anrop inntrykk av å være skrevet med et middels ambisjonsnivå. Når forfatterens betraktninger er middelmådig skarpe (à la «kvinner foretrekker konemishandlere foran snille menn fordi mishandlerne er selvsikre og de snille er veike») og hans omgang med språket ligger rundt medianen, er det ikke til å unngå at resultatet blir gjennomsnittlig.

I en kreativ prosess som avstedkommer et bemerkelsesverdig resultat brukes ti prosent på å nå opp på et adekvat nivå. De resterende og utslagsgivende 90 prosentene er tungt og slitsomt arbeid. Sangvik ser ut til å ha slått seg til ro med bra nok, og behandler dermed ikke sitt eget skrivetalent med tilstrekkelig respekt.