Ved første ørekast høres I\'ve been gone – Letter one ut akkurat som Ai Phoenix\' tidligere utgivelser. Og det er jo for så vidt fint det. Ai–ene lager med andre ord fremdeles sakral og vindskeiv pop av den langsomme sorten, og de er fremdeles bittelitt selvhøytidelige (kun de færreste band ville vel finne på å merke cd–en med «L\'amour – La mer – La mort»). Mona Mørk viskesynger fremdeles som en rullingsrøykende Stina Nordenstam, og instrumentene trakteres fremdeles av gutter som ikke er fremmed for tanken på å holde tekoppen med begge hender. Det er en trygg hjemmeseier. Alle ser bra ut i gløden fra et par stearinlys på bordet. Men som alt annet trygt, det er farlig nær å være kjedelig.

Men så: etter en liten stund begynner det å skje ting. Melodiene våkner til liv og springer mellom høytalerne som nysgjerrige småjenter. Guttene setter tekoppene til side og tøffer seg litt. Den prøvende flørten resulterer i perler som «Call me in, Piccard», «Sing ghost song» og «Small, red, heartshaped pillow».

Det spørs om ikke guttene og jenta har skiftet til kokekaffe. Et raskt blikk i gruten forteller denne spåmannen at det lover godt for fremtiden.