Man trenger ikke å grave særlig dypt for å finne gull på The Fruit is Still Fresh. Det bades i kule 60–tall–bassganger, mange «allrights», en del «oh yeahs», samt Cato Salsas hysteriske blues–gitar. Kult nok i massevis.

Likevel reagerer jeg ikke spontant med vill stepping, men tenker isteden på slitsomt trendy loftsleilighets–fester i Manhattan. På skreddersydde utgivelser for det amerikanske og japanske markedet (post–Hives). På at 17–mai–skjorta mi like gjerne kan kjøpes på Dressmann. Når skal dette hipster–jaget ta slutt?

Men ærlig talt. Hvor misunnelig går det egentlig an å bli? Cato Salsa Experience er på sett og vis akkurat det bandet jeg vil spille i selv: En supertøff Jon Spencer Blues Explosion–combo, ispedd litt Sonics og andre garagerock–helter. Mye tøffere enn for eksempel Big Bang, hvis man skal gjøre en nasjonal sammenligning med en viss relevans.

«Lovesick» og «In Case You Need Deep Love» er opplagte hit–låter, som kommer til å få plastbegre til å slå sprekker rundt om i Oslos rocke–ring. Dessuten er resten av albumet bunnsolid. Skal ikke se bort fra at Cato Salsa kan vinne en stor porsjon nye fans. Alt fra 14–åringer til daue lik, som min gamle russebuss–sjåfør pleide å si.

Gleder meg til Øyafestivalen.