Wilbur (spilt av Jamie Sives) er litt av en kar. Med sin Robbie Williams–aktige fremtoning trekker han damer som skit trekker fluer. I barnehagen hvor han jobber er han ungenes store helt. Væpnet med en skarp og mannevond humor tar han de fleste på kornet. For å si det med en av de tidligere nevnte fluene, han «virker som en kar som får en i godt humør».

Men det er ikke helt sant. Wilbur har nemlig lagt seg til den uvanen å enten skjære, henge, drukne eller gasse seg halvt ihjel så snart han får sjansen. Hadde det ikke vært for storebror Harbours (eminent underspilt av Adrian Rawlins) aktive inngripen hadde Wilbur kvestet seg helt ihjel for lenge siden.

Regissør Lone Scherfig følger opp suksessen Italiensk for nybegynnere med en film late journalister kunne finne på å kalle selvmord for viderekomne. Nydelig anemiske bilder av skotsk interiør befolkes av karakterer som med oppriktig hjelpeløshet prøver å ikke bli for glade i hverandre. Den altoppslukende implosjonen virker nært forestående når også Harbours nyvunne Alice (Shirely Henderson) dras mot det svarte hullet i Wilbur.

De fine bildene med de stygge karakterene, de voksne ungene rundt de barnslige voksne, det komiske hatet, den tragiske kjærligheten – denne filmen har alt. Og alt på en gang blir fort for mye. Denne høstfilmen representerer et av filmsommerens luksusproblem fordi den rommer så mange og gode historier at de til tider overdøver hverandre. Resultatet er en film man enten kan se mange ganger og diskutere både én og fem ganger, eller se én gang og avfeie som banal.

Wilbur wants to kill himself har premiere 23. mai.