New York 2021. Clare Danes spiller kunstløpsprinsessen Elena, som er i ferd med å bli forlatt av sin ektemann John (Joaquin Phoenix). Etter flere år i et langdistanseekteskap har John nå besluttet å få sin unge, vakre kone til å undertegne skilsmissepapirene. Men det er ikke bare ekteskapet som er en smule skakkjørt. På grunn av fraværet av kjærlighet og medmenneskelighet har nemlig hele verden forandret seg; evig vinter, sykdom og tusenvis av mystiske dødsfall.

Elena er en av dem som har blitt rammet av denne mangel–på–elskovssyken. Det eneste som kan redde henne er at John kommer tilbake og puster liv i den isfrosne kjærligheten. Men vil han rekke det i tide? Mens historien bygges opp til den store finalen, ruller filmen seg rundt i klisjeer og svulstige scener. Elena løper. Elena blir tatt til fange av sin grådige og onde manager. Elena danser på isen i rosa trikot. Elena kjemper seg gjennom de voldsomme snømassene i fjellheimen. (Utenfor New York?) I bakgrunnen melder tv–kanalene om stadig flere dødsfall. Vi har svik, begjær, til og med murder on the dancefloor i det den blåhvite isen blir blodrød og syndig. Elena hvisker ømt med skarp, polsk aksent. Men hun er aldri i nærheten av å uttale navn som Kubrick og Hitchcock.

Dette er rett og slett en av de verste filmene jeg noen gang har sett. Festen–regissør Vinterberg må ha snublet i en av seiersrundene etter debuten fra \'98, eventuelt har han blitt rammet av en av sine egne fiktive epidemier. Etter festen kommer bakrusen.