Bare så det er klart med en gang: dette er en anmeldelse av norske Datsun, ikke de New Zealandske The Datsuns, som foreløpig gjør betraktelig større suksess enn sine norske navnebrødre. Til dere som er født for ikke så lenge siden kan det også fortelles at Datsun er et bilmerke som forsvant ut av landet på 80–tallet en gang. Med de mulige misforståelse ryddet av veien kan vi gå videre til å se og høre på hva de norske rockerne Datsun vil. Og det er så mangt. Det lukter faktisk så mange andre band og referanser av Datsuns plate Don`t Even Dare to Care at det er vanskelig å få med seg hva som egentlig er deres eget uttrykk. Det er nemlig hele tiden andres bensin som driver Datsun fremover, enten det dreier seg om hyllesten til tidlig Raga Rockers midt i en coverlåt av Billy Idol eller den svært Gluecifer–liknende «10 Minute Man». Vokalist Kristopher Schaus gutturale brøl om dårlig sex og smaken av bæsj passer godt til den veltrimmede og stilriktige rockemotoren som Datsun er, og låtene er harde og fine med gitararbeid av høy klasse. Men det er bare så utrolig typisk rock at man har glemt sangene nesten før de er ferdige.

Helhetlig, vil kanskje noen si. Kjedelig, sier nå jeg. I løpet av den ti sangers lange platen er det absolutt ingenting som overrasker i noen retning, bortsett fra forbløffelsen over at det faktisk er mulig å lage en så ensformig plate. Godt rockehåndverk er ikke nok til å løfte denne plata opp og ut av de siste års trafikk–kork av norsk–svensk hardrock.