Platene til Blur har tidvis vært historietimer i britisk pop. Fra 60–tallspop via 70–talls–punk og 80–talls–new wave til 90–talls–indie, fra Liverpool via London til Manchester. Britpopens storebrødre er ikke blitt historieløse på Think Tank, og med Albarns hiphopstunt i Gorillaz og hans mindre kjente utgivelse fra vestafrikanske Mali, har de nå fått enda flere referanser å føye inn i rekken. Med en nesten becksk crossovermentalitet krysses sjangre fra nord og sør i øst og vest. Think Tank bemerker seg også ved å være svært leken når det gjelder produksjon og arrangement. Forvrengende filter, raffinerte retrolyder og kreativ knottskruing tar tidlig føringen. De enkle småpunkete poplåtene i familie med «Bang» og «Song #2» er også tilstede, men er her noe av det som fungerer dårligst. De virker kalkulerte, og mister sin friske fandenivoldskhet.

Melodimessig synes det som Albarn har satt seg som mål å bli noe voksnere enn før, man kan ofte høre et hint av Elvis Costello. Som vokalist har Albarn også fått litt mer hår på stemmebåndet, og minner av og til om den samme Elvis. Men i sammenligning med denne og andre popgenier er låtene på denne plata litt i tynneste laget. Den omtalte leken med referanser og produksjon har muligens fått for mye oppmerksomhet. Og form før innhold er sjelden den beste oppskrift. Gi meg mer påmfri og mindre blandings.