Jeg har aldri likt den backpacker–dvergen Manu Chao.

Det gir meg en del problemer i møte med Timbuktu. For all del, Malmø–negeren er en dyktig rapper med myk og deilig skåne–dialekt. Men innimellom tar den akustiske gitaren og den slappe reggae–stemningen overhånd. Organiske kverulanter gir meg pollenallergi. Attac–sjo!

Mye morsommere er Timbuktu når han feier avgårde med mer samplebaserte up–tempo låter. I «Ett brev» klager Timbuktu sin nød over at Sveriges statsminister Gøran Persson er for ettergivende i verdenspolitikken og særlig mot George Bush (han är Ku Klux Klans barns barns barn). Ikke det mest orginale fra den venstreradikale fronten kanskje, men Timbuktu skal ha ros for å sette fokus over på mer hverdagsfilosofiske og nære temaer, istedenfor å prøve å kopiere sine amerikanske gullkjede–bekledde brødre. Med unntak av Gatas Parlament, har vel en del rap–artister her til lands en del å lære av svensken. Når så du sist en norsk hip–hop–video uten deilige, men billige øst–kant berter og juggel?

Takke meg til.

Timbuktu burde imidlertid drikke mer battery og røyke litt mindre hasj.