80–tallet har vært på vei inn igjen siden 1989. Norske Cato Canari føyer seg ikke bare inn blant alle dem som aldri får nok av hockeysveis og selvlysende rosa, men går ett skritt lenger og speiler seg i en stor og glorete 70–tallsdiscokule.

«Lifeless machine» låter som Kraftwerk på rohypnol, «Never leave me» som Bee Gees med halsinfeksjon. Bjørn Torske bidrar på låta «Storcowboyen», og utfører dermed Heimlich–manøveren på et Modern Talking som har satt Pepsodenten i vrangstrupen i løpet av låta «Baby, I love you so».

Progresjonen i Cato Canaris låtstrukturer er så godt som fraværende. Vi starter på ett sted og befinner oss der til låta er slutt. Det er trist å konstatere at de få morsomme detaljene på skiva oppstår når synthene er upresist spilt eller trommene klønete programmert.

Vi har for lengst kommet dithen at så lenge musikken er norsk og elektronisk, blir det gitt ut. Er vi også kommet dit hvor man må lage kjip musikk for å skille seg ut? Er det ironisk, naivistisk eller ny–inderlig ment? Gjør Cato Canari en god gjerning når han tar de svakes parti og står frem i offentligheten som forkjemper for elendig fremføring av musikkformer ingen liker? Ikke godt å si. Det eneste som er sikkert er at Out of Tune er jævlig grell.