Autechres elektronika er som kroppsbygging. Grotesk for utenforstående, vakkert for entusiastene. Siden starten av 90–tallet har denne engelske duoen gradvis bygget opp alle de musikalske muskelgruppene. På Draft 7.30 flekses rytmemusklene til de er fulle av blod slik at lytterne kan studere likevekten mellom musklenes størrelse innad i muskelgruppen, deres veldefinerthet og deres symmetri.

En typisk låt består av 5 ganger 20 repetisjoner av ett motiv. Hver repetisjon er en permutasjon av den forrige, hensikten er detaljenes forfinelse. Men når monotoniens vekstang blir for tung og truer med å mose låtideens strupehode, har Autechre alltid en kraftanstrengelse av en variasjon på lager, og presser seg gjennom ytterligere repetisjoner.

Det klanglige underhudsfettet fra den forrige skiva Confield er slanket bort til fordel for steinhardt vev, men Draft 7.30 er ikke like megarektisk som fjorårets ep Gantz Graf. Skiva inneholder riktignok ingen nye triks, men er snarere en oppsummering av alt de har holdt på med siden Chiastic Slide fra 1997. Slik viser Draft 7.30 helheten i Autechres anatomi på en glimrende måte.