Det startet ifølge regissør Erik Smith–Meyer på en fuktig kafé for to år siden. Siden den gang er Svidd Neger blitt realisert på film som feilslått farse. Det skal sies at Smith–Meyer takler overgangen fra prisvinnende kortfilmskaper til langfilmregissør med til dels originale og humoristiske sprell. Sogar med eget uhøytidelig manifest om «genuine vold– og sexscener». Men? Regissøren tryner i krampaktige filmatiske og handlingsmessige klisjeer. «Solbrent unggutt» (Ante, i Kingsford Siayors skikkelse) er overbevist om at han er sjøsame, og søker sine røtter blant ignorante nordmenn i tjukkeste, folketomme Finnmark. For å innse at han er neger.

Altså et forlokkende latterlig plott med bud om gode takter. Så var det resten da. Overtydelige poenger som formelig nekter å overraske, og som heller ikke får nyte status av å være treffsikker satirisk eller befriende komisk. Heller ikke et persongalleri karikert ut i det absolutt forutsigbare makter å bære frem selv de beste intensjoner om godt underholdningsstoff i Svidd Neger.

Dertil kommer nordnorsk stereotypfyll i midnattsola, som på papiret har potensielt saftige ingredienser, men som på film blir et ihjelkokt sammensurium av snodige finurligheter . Svidd Neger tilfredsstiller verken nysgjerrighet eller lattermuskler som forventet. Dessverre.