Kjøpmann Konrad Ofting står tiltalt for økonomisk kriminalitet og brannstiftelse. Monologen Kapital er hans forsvarstale. Gjennom Oftings utfall mot staten og kapitalmakta tegnes det et bilde av en mann som har erklært seg selv og verden fallitt. Talen er et siste sleivete ballespark, en avslutning på et liv som var dødsdømt allerede ved fødselen.

Sæterbakken går ikke av veien for å la den tiltalte til å dele ut piskesalg til navngitte personer norsk politikk og næringsliv. Sveaas, Almskog, Bondevik, Tønseth og Korsvold så det svir av en som har «hukommelsen til en konkursbegjært mann». Kapital er altså ikke bare en bitter og melankolsk gravsteinskrift over en slagen manns skjebne, den er også en krass kritikk av den norske illusjonen om det egalitæriske velferdssamfunnet. For i følge Ofting er den norske staten «i virkeligheten boltreplassen til en håndfull bortskjemte snørrunger (...) som betrakter nasjonalformuen som et rentefritt lån til seg og sine, (...)».

Ofting er ofte budbærer av en ufrivillig komikk, men Sæterbakken mister aldri sin egen agenda av syne. Han tvinger leseren til å opparbeide en sterk lojalitet til den konkursslagne kjøpmannen og i empatiske anfall hytter vi med neven mot staten, makta og ligningsvesenet.

Sæterbakken bruker spenningen mellom form og innhold for alt det er verdt og forfatterens knallharde tak på sitt eget prosjekt gjør Kapital til en gjennomarbeidet og glimrende bok.