Crowtown. Navnet roper rufsete countryrock. Men med de forventningene blir en raskt skuffet. OK, noe rockestetikk er her, men av den typen som ble pop for flere dekader siden. Verken rufsete eller rocka, men med et lite country–prefiks. Og denne spurven i kråkefjær stjeler som en ravn fra et materiale som er så tyveriutsatt at det ikke finnes noe nytt å stjele. Melodiene tar alltid de enkleste vendinger, ikke en eneste overraskelse her. Der denne anmelderen skulle ønske de dro i retning Jayhawks eller i det minste Home Groan, havner Crowtown mer i Lene Marlin–landskap, dog uten ungpikesjarmen og uten den umiddelbare popteften. Det er vel betegnende nok at Crowtown ikke som Marlin blir A–listet på P3, men B–listet på P4. Likevel glir tonene fint og uproblematisk ut av radiohøytalerne, og denne lettfattelige muzak–kurringen kan sikkert lure folk til å kjøpe den. Så ta deg i akt, slike gjøkunger gavner ingen platesamling.