Cordions mannskap utgjøres av Tommy Jansen bak spakene og Christopher Johansen på vokal. Stilen på debutplata kan karakteriseres som trip hop, med sløye rytmer og et lydbilde dominert av orgler, trekkspill og strykere.

Her instrumenteres trip hopens vaggende groove med klikk– og knitrelyder; tunge rytmer fremføres med fluevektperkusjon. Plata må spilles høyt for at rytmene ikke skal drukne i lyden av en romlende mage eller at noen steker egg på kjøkkenet. Stilmessig lar det seg sammenligne med Bjørks Vespertine, men mangler fandenivoldskheten til for eksempel Matmos, som i tillegg til å lage klikk– og knitrelyder på datamaskin, sampler lyden av plastikkirurgi. Mange av sporene er korte, forsøksvis stemningsfulle instrumentalsnutter som dessverre bare blir kjedelige.

Men når Christopher Johansen synger, gjør han det innlevelsesrikt og tilføyer det såkalte lille ekstra; går opp i falsett når det trengs, og lar stemmen sprekke når de melodiske vendingene blir lengselsfulle.

Cordion er på sitt beste på sentimentale powerballader som «Sleeper Masterpiece» og «Comedown Queen», som er til å bli fjern i blikket av, som lokker en over i en tilstand av aktiv uvirksomhet. Et halvt sekund kunne det synes som om det som kom ut av høyttalerne ikke lenger var musikk, men en varm sommerlig ettermiddagsbris eller lukten av en nyåpnet vinflaske.