Det begynner med et hyl og slutter med et hyl, og det er faktisk en god del hyl underveis også. Surferosa har definitivt funnet sin stil. Med woohoo, c´mon c´mon, yeah, yeah, haha, feite fuzzgitarer, synth–riff og asiatiske melodilinjer som sentrale ingredienser. Det er ikke for ingenting at plata heter Shanghai My Heart. Høyt tempo og tekster om litt av hvert og ingenting er velbrukte tricks som også Norges mest kjente usignede band vet å utnytte. Det er nok ikke tilfeldig at ikke tekstene står trykt i coveret. Et kraftig stylet bandbilde har de også funnet plass til (Image er viktig, men herregud gutter ...).

Å høre den halvtime–korte plata er som å se på japanske tegnefilmer en søndag formiddag mens tømmermennene banker på. Shanghai My Heart egner seg helt klart best på stigende rus.

Bli derfor ikke overrasket om din tolv år gamle kusine står i rosa gymdrakt og vræler c`mon, c`mon foran speilet neste gang du kommer på besøk. At ingen plateselskap har funnet veien til dem ennå er en gåte. Svaret må kanskje hyles.