FOTO: Åshild Støylen

Steve–O entrer scenen og møtes med vill jubel av et guttedominert publikum. I Jackass har han latt alle kroppshårene sine fjerne med voks. Han har latt rumpeballene sine pierce sammen. Og han har latt seg tatovere i en bil som kjører altfor fort gjennom ulendt terreng. Dette er mitt legeme, dette er mitt blod. Hva slags lidelser vil messiasklovnen påta seg for oss i kveld?

«The chicks in Norway are totally hot», roper Steve–O og oppfordrer jentene til å kaste undertøy opp på scenen. Steve–O får en sort stringtruse stiftet fast i rumpa, og er en tiendedel så ekstrem og halvparten så morsom som den gangen han stiftet pungen sin fast på innsiden av hvert lår.

Få humortricks er så virkningsfulle som å se en mann bli skadet nedentil. Medlemmer av publikum dras opp på scenen og tildeles ballespark. De fikk i hvert fall en opplevelse. Muligens er det litt naivt sosialdemokratisk å ønske seg ballespark til alle, men for de av oss som må se det hele på storskjerm, må det være rimelig å kreve at kameramannen i det minste får med seg hvor sparket treffer.

Steve–O spruter sitronsaft i øynene. Sniffer salt. Setter fyr på håret sitt. Skjærer seg i tunga med glasskår til tonene av Slayers «Criminally Insane». Koblingen mellom selvmutilasjon og ekstremmetall er allerede veletablert. Men en Mayhemkonsert hvor vokalisten Maniac skjærer seg til blods er å foretrekke fordi Mayhem har et budskap utover selvplagingen. Dessuten lager og spiller de musikken sjæl. Når Steve–O vil demonstrere hva talentet hans duger til, balanserer han et bord på haka i fem sekunder.

Steve–O live er ikke gøy. Der hvor Jackass kuriøst fremstiller en gjeng forvokste og lekne drittunger som ikke har noe bedre måte å kommunisere med omverdenen på enn å skade seg selv, fremstår sceneopptredenen som kynisk og rutinemessig. Steve–O har tøyd trusetrikken så langt den går, og sliter med selvplagingsartistens særegne problem. Hvordan fortsette showet uten å begå selvmord?