Gi meg nok en eksplosjon, Xploding Plastix. Gi meg kryssilden mellom sløv jazz og nattsvart film noir. Gi meg den sært sprudlende stemningen fra forrige plate. Nå får jeg duse hint om sommer, sega mega, og silkekledte haremspiker. På favorittsporet «Joy comes in the morning» hører jeg akustisk bass og kontrastryker, som gjenskaper stemningen fra forrige stevnemøte. Men hvorfor har dere blitt så mye snillere? På veien mistet dere sigarrøyken, agentene og glitterkjolene som stod som en glorie om forrige plate, og erstattet det litt for ofte med surrete skruing på knotter, knapper og trendy datastemmer.

Ikke veien å gå, Xploding Plastix. Ikke inngå kompromisser. Gi meg skikkelig sprengkraft. Dette er ikke noe mer enn kinaputter.