Hva gjør politiet i minuskule svenske småbyer? Hva er det å gjøre? Denne filmen gir svaret: de taper i poker mot gamle damer, kjøper pølse i vaffel og strikker pannebånd til hverandre på fritiden. Helt til det bestemmes at politistasjonen skal legges ned om tre måneder.

Og hva gjør politimenn som snart mister jobben fordi kriminaliteten er så lav? Enkelt. De går ut med sixpence om natten og tenner på den lokale pølse–i–vaffel–boden.

Det må det jo bli tøys av, et tøys som likevel sjelden tipper over i fjas. Det er nesten heller sånn at det lille alvoret som er i denne filmen, litt sjangerkorrekt uskyldig kjærlighet og litt spenning som kjapt punkteres av tull igjen, nesten blir for mye. Når alvoret kommer, rekker man så vidt å vri seg litt i stolen før det blir tull og tøys igjen. Sånn sett er det godt timet, det er nødvendig med litt alvor for å kunne le, litt klar figurtegning for å kunne humre.

Det er ikke en film som vil komme på lister over tidenes beste filmer, ikke engang de beste svenske, men den vil nok komme høyt på endel private lister over tidenes mysigaste bioupplevningar.