Far drikker, mor flytter og barna er rastløse. Så begår far selvmord, og alt blir selvsagt annerledes.

Selvmord som temavalg er for debutant Øyvind Vågnes en vinner fordi det er umulig å ikke bli nysgjerrig. Samtidig blir jeg kritisk og vil vite om forfatteren prøver å si noe utover den triste hendelsen. Uheldigvis for Vågnes svarer forlaget for ham, og skriver bak på boken at denne romanen handler om hvordan minnene våre former oss.

Dette står i kontrast med handlingen i boken som går brått fremover, uten at de etterlatte bruker tid på å se seg tilbake. Sønnen roter seg bort i slåsskamper, mens datteren blir pliktoppfyllende og veldig ensom. Og enken? Hun drar til en irsk øy, hun (jeg ser for meg Meryl Streep) går i et grønt og vilt landskap, med vind i håret og en rødhåret mann syklende forelsket bak henne. Jeg tror ikke det er de bildene Vågnes vil gi meg, men å finne seg selv på øde øyer er blitt en Hollywood–klisje, uansett hvor nynorskt språket er.

Det er ikke beskrivelsene det er noe i veien med, for Vågnes skriver godt, og anektdotene som fortelles er gode. Nei, det er prosjektet jeg ikke klarer å gripe. Ideen bak virker uklar, og jeg kjøper ikke forlagets overtolkning. For å si at dette er en bok om minner blir for meg som å si at filmen Matrix handler om Messias.

Vågnes serverer en klart resignert, men kanskje realistisk historie. Litteraturen kan imidlertid være mye mer enn realitetene, og jeg savner denne forløsende forfatterstemmen som viser meg en forståelse av det jeg ikke selv klarer å forstå. For sannheten er at jeg etter endt lesning av Vågnes har liten innsikt i hvorfor selvmord kan være en løsning. Og det var vel ikke meningen?