Jeg har en følelse, eller kanskje bare et ønske, om at du som en gang var Norges lovende popprinsesse, som nå sitter klistret på coveret i en crazy rød photoshop–sofa, med et photoshoprødt–eple i hånden, er forgiftet av nettopp det. Av onde svenske studiohekser med fortid i indie–band, ingen noensinne brydde seg om. At du egentlig vil gi opp drømmene om å breake for alvor i Norge. At du helst vil starte et kult garagerockband. Med jenter. For dette skvipet holder ikke.

Tv–fremførte «Velvet Revolution» starter med et stakkato Queens of The Stoneage–aktig gitarriff, men forvandler seg på refrenget til en rocka Grand Prix låt. Jeg tuller ikke. Pølse i vaffel.

Overdrive (for en tittel!) serverer ellers pop uten konflikt, fuzz som verken engasjerer eller provoserer. «C\'mon C\'mon C\'mon» er en grei T–Rex–kopi, men uten glam–innpakningen blir det dødsens. Hva hadde vel Kiss eller Turbonegro vært uten sminke og kostyme?

Hold deg unna svenskene neste gang.