«For everything has started slipping and it seems like i\'m gonna drown», synger Trond Andreassen på Ricochets comebackplate. Kan hende er det selvbiografisk, at det handler om tiden før Ricochets la inn årene. Fredrikstadbandet har uansett stått opp fra de døde og kastet seg utpå igjen. Utpå et farvann hvor gluecifere og turbonegre lurer.

Men de vil ikke drukne, og de trenger ikke å ro. De er utstyrt med et skittent rock\'n roll–maskineri av en motor, som lukter svidd olje og svett arbeidskar. Ganske gjenkjennelig fra sist, men skroget stikker noe dypere i sjøen, rocken er tyngre og mer mangslungen. Uten Turbonegers ironiske distanse, uten Gluecifers glatte overflate, uten Madrugadas påtatte kulhet. Et forsøk på å gjøre noe ekte midt i et hav av moteriktige trendrockere. Derfor låter det friskt på tross av at man har hørt mange av de melodiske og riffmessige vendingene før.

Såpass frisk at Ricochets bør feire med en flaske rom og et skikkelig sjøslag.