For riktig lenge siden, en gang på slutten av sekstitallet, satt Arne Nordheim i Warszawa og bedrev musikkteknologisk grunnforskning – han skrudde på lydduppeditter. Slik ble han en pionér i den norske elektroniske musikkens historie, og vårt største plingplongmusikkikon. Dodeka inneholder tidligere uutgitt materiale fra denne perioden.

Skal man plassere dette på dagens musikalske kart, er det naturlig å kalle dette lengselsfull og romantisk ambient. Alle musikalske virkemidler forvaltes på en konsistent akademisk måte. Innvendingsvis kan det sies at musikken er monoton; ingen av sporene inneholder noe som du ikke finner i noen av de andre. Man kan fristes til å tro at dette skyldes de primitive verktøyene musikken er laget med, men det er ikke tilfelle. Beviset på det finner vi i andre, betraktelig mer varierte verker av Nordheim fra denne tiden, som «Solitaire» og «Colorazione».

Plingene og plongene låter som vanndråper som faller av stalaktitter i en underjordisk grotte. Gjenklang etter steinras langt nede. Glimt av lys ovenfra. Men ferden ned i grotten har et musealt preg, innholdet er konservert og rengjort, deretter pakket inn i Kim Hiorthøis trygge og familievennlige design. Dodeka er et hulemaleri, et mumifisert minne om forhistorisk teknologisk musikk.