Seven er stilige, samtidig døvere enn noensinne. Som en Hennes & Mauritz–topp ferdig dandert med åttitalls–buttons. En tekstforfatter fra Westerdahls uten jobb. En espressomaskin fra Alessi. Nyttårsaftener flest. (Holder det nå?)

På en låt minner vokalist Annette Gil om PJ Harvey. På de siste ti, om Debbie Harry, et ganske så dillete skandinavisk fenomen forøvrig; Tenk The Sounds, The Raveonettes eller Lise Karlsnes danstetrinn. Seven låner kanskje fra fordums helter, men tar seg sving innom nittitallet, og havner nesten opp i Garbage bagen. (Hihi).

Håndverket er det likevel ikke noe å si på. Og et par av refrengene var riktig så trivelige. Skal derfor ikke se bort fra at allmuen kan sluke dette. At horene i Akersgata triller femmere, at Seven spiller for fulle hus, mens jeg må kjøre nøtter for Den Lille Nøttefabrikken.