Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere? spør kunsthistoriker Linda Nochlin. Når hun svarer er hun så engasjert at jeg tenker mer på en sen kveld i baren på Kunstnernes hus enn en akademisk støvsamler. Still rundt glassene, i tankene sammenligner vi Oda Krogh med Edvard Munch. Det er da Nochlin smeller Husets rødvin bordet:

– Galt spørsmål, men jeg har riktig svar!

Først fillerister hun myten om det forutbestemte geniet. Han som tegner i skolebøkene og trass i fattigdom når stjernestatus. Hun påpeker at kunsthisoriens kanon er sønner av kunstnere, håndtverkere og borgere generelt. Hverken aristokrater eller kvinner hadde sosiale roller som gav tid eller lov til utvikle kunstnertalenter. Det handlet ikke om manglende evne sier Nochlin, men om mangel på mulighet.

Hun leverer blant annet en grundig (og ganske morsom) gjennomgang av hvordan kvinner i 500 år var avskåret fra noe så fundamentalt som nakenmodeller. Først i 1889 åra fikk kvinner ved en kunstskole i Pennsylvania tilgang på en naken ku!

Nochlin diskuterer de spørsmålene en sjelden stiller i løpet av gallerirunden. Hvordan er kvinnekroppen har blitt underlagt mannlige malere, som modell og motiv. Kan ekte feminister nyte Venus med speilet?

Da amerikanske Nochlin skrev «Hvorfor...» i 1970 røsket hun, i følge etterordforfatter professor Anne Wichstrøm, kraftig opp i hele fagfeltet. Vi som først nå får lese arbeidet hennes på morsmålet sitter igjen og lurer på hvordan situasjonen er i dag, 33 år og mange muligheter seinere. Og en fristes til å gå tidlig hjem fra kunstnerbaren for å rekke Samtidskunstmuseet i morgen.