I biografien Camilla, Norges første feminist, begynner Kristin Ørjasæter med en beskrivelse av Colletts selvreflekterende jeg–stemme som skriver seg ut av problemene forbundet med hennes forsmådde kjærlighet til Welhaven. Denne perioden i Colletts liv beskriver Ørjasæter ved hjelp av brev og dagboknotater. I de siste hundre sidene i boka baserer Ørjasæter sin analyse hovedsakelig på Colletts utgitte tekster, tekster som tematiserer Colletts kamp for at kvinnen skulle bli hørt offentlig, hennes kamp mot fornuftsekteskap, og for at kvinner skulle få utdannelse, og dermed selvrespekt, som igjen skulle gjøre dem til mannens likeverdige partner.

I analysen av Colletts brev og dagboksnotater virker Ørjasæter uinspirert, og personene blir aldri levendegjort. De stedene forfatteren gir seg plass til grundige analyser av de litterære tekstene, fungerer imidlertid boka bedre.

Et eksempel på en vellykket analyse er «Historien om den forlatte Prinsesse», der Colletts fortelling på en interessant måte blir sett i lys av Amor og Psyke–myten og norske folkeeventyr. Ørjasæter kommenterer mange av verkene til Collett, noe som fører til utallige gjentagelser av Colletts hovedsynspunkter og en stedvis blir stillestående tekst.

Jeg hadde ønsket meg enten 50 sider til, for en grundigere behandling, eller at de minst viktige essayene sløyfes og kun nevnes ved navn. Men selv uten de 50 sidene har Kristin Ørjasæter maktet å gi glimt av en interessant personlighet og en viktig feminist.