Ed Harcourt, rikmannsønn fra London, på latterlige 25 år, med bastardaktig hårete brøst, og en pompøsitet som nesten, bare nesten, vipper over til det patetiske, klamprer på de samme molltangentene som på debutskiva,Here Be Monsters fra 2001.

Musikkopinionen har derimot utviklet seg en del siden sist. Harcourt er ikke akkurat hardcore, og det er kanskje derfor denne anmelderen ikke umiddelbart faller på kne, markedsstyrt og billig som han er. Likevel. Ed overlever på grunn av sitt låtskrivertalent og overbevisende tekster. Og det til tross for potensielle fallgruveemner hele veien. Her går det i død og kjærlighet. Allergifremkallende for alle dere 90–tallsironikere selvsagt, men så lenge Ed skriver tekstlinjer som «Oh baby, just admit, if both my wrists were slit – You\'d bandage them with style and grace», holder det i lange bananer. Harcourt er den tenkende manns Kaizers. Uten oljefat. Med pumpeorgel.

Tchad Blake, som blant annet har jobbet for forbildet Tom Waits, sitter i produsentstolen, og har gitt mer rom og dybde i låtene. Spennet har blitt større. Fra den optimistiske og Dexys Midnight Runners–aktige «Watching The Sun Come Up», til det fabelaktige tittelkuttet, et syv minutter langt kosmisk to–kords–mantra Jason Spaceman neppe kunne gjort mye bedre.

Albumet trenger bare å varme seg litt. Best er de gavene som lar vente på seg.