Nå om dagen. Nå som det knapt finnes en garasje som ikke dirrer i feedback\'en fra White Stripes og Yeah Yeah Yeahs. Nå som rockedrømmen tuftes på en togrepslåt med haltende rytme, et dyrisk driv og en kostbar hårklipp. Nå som småbandenes ego vokser seg feitere Morrissey og sprenger sine første øvingslokaler før platekontrakten er signert.

Da er det godt at det finnes små band fra Tønsberg. Små band som spiller musikk som er større enn seg selv. Ikke omvendt. The Turns spiller rock med stadionarrangement. Vokalist Anders Nicholaus Tjores stemme svinger fra Bowies grumsebunn til de vindhylende knausene til Lenny Kravitz. Da gjøre det ikke så mye at låtmaterialet spriker i karakter og at The Turns i iveren etter å lage noe stort og flott har glemt å legge igjen noen spor av spontanitet og uberegnelighet.

Med EP\'en Turn har de først og fremst gjort seg bemerket, dernest skapt en forventning om et gufs av en langspiller som blåser bølgeblikken av norsk garasjerock.