Det kommer mye fra Bergen. Dårlige fotball–lag, skjeggete menn som snakker høyt på tv og god popmusikk. Siste nytt fra vestfronten er Tennis, fem bergensere med laber skjeggvekst og ballfølelse, men med et brukbart øre for det fengende.

Med fjorårets sommerradiohit «Here comes the coastguard» steg forventningene til hva Tennis kunne prestere i albumformat, og ved første ørekast innfrir kvintetten. Melodiøs feelgood i tradisjonen etter Popium, Chocolate Overdose og Pogo Pops.

Ryktet forteller at Tennis er et strålende live–band. Det tror jeg på. Drei volumknappen mot høyre og vips; fem minus og sur snø fovandles til pene jenter som danser i Frognerparken mens de spiser is og smiler.

Men isen smelter og smilet stivner. Én ting er at band som skal synge på engelsk bør lære seg betydningsforskjellen av ord som love og low. En annen er at enkle, naive, teksttomme sanger låter går greit i singleporsjoner. Fenger det godt nok kan jeg til og med klare en ep. Men med tolv strake spor blir denne plata så banal at den er kreftfremkallende.