Med sitt forrige album ble Tom McRae selve definisjonen på «trist, ung mann med gitar». McRae har siden sist blitt hyllet i samtlige anerkjente musikkfanziner, han har solgt en anselig mengde plater og blitt nominert til to prestisjetunge britiske musikkpriser. Og han har fått seg kjæreste. 28–åringen har dermed gått fra å være trist ung mann med gitar, til å bli flink ung mann med gitar og resultatet er dessverre ganske kjedelig. Det er risikabelt å hevde at artister som ikke lider, ikke kan lage bra låter, men i dette tilfelle har desperasjonen og inderligheten ikke blitt erstattet med noe som helst. Resultatet er et lydbilde til forveksling likt det forrige, men uten den samme nerven.

Tom McRae har fortsatt den såreste stemmen i bransjen, tekstene er intelligente og melodiene velbegrunnede, og det er spor som skiller seg ut. Likevel høres Just Like Blood mer ut som en samling B–sider enn et oppfølgeralbum det har tatt to og et halvt år å lage. Det er vel ingen som ønsker McRae noe vondt, men forhåpentligvis blir han dumpet av kjæresten innen det tredje albumet, sånn at vi kan få noen nye låter å gråte til.