Den norske kvartetten Supersilent driver med improvisasjon. Stilmessig kan de kanskje karakteriseres som ambient jazz. Uttrykket er overveiende elektronisk. Dette er den sjette cd–en i rekka, (debuten, «1–3», var en trippelskive), og som med alle de andre skivene deres er tittelen på plata og nummeret i rekka sammenfallende. Ingen låter har titler, Supersilents konsept er at musikken skal tale for seg selv.

Det er delikate lydbilder Supersilent tilbyr sine lyttere. Glimrende egnet til å legge seg under dyna og lytte til. Helst i mørket; Supersilent gjør det meningsfylt å gå i dvale. Hele tiden behagelig, aldri voldsom eller skrikende. Langt og utstrakt, ingen tegn til stress eller dårlig tid. Noen ganger like avslappende og mystisk som Angelo Badalamentis musikk til Twin Peaks, men som om det skulle ha vært fremført av Chicago–postrockerne Tortoise.

Det er dog en slange i paradiset. Noe her fremkaller assosiasjoner til følelsen etter å ha sovnet under meditasjon. Noe som egentlig skulle være både avslappende og skjerpende ble ett ellet annet sted på veien ufokusert, og trøttheten tok over. Hva om det hele ble for rutinemessig? Nesten som å telle fra én til seks?