Ingredienser: Ett stk jeg–person, to stk foreldre, fem dl oppvekstminner, en klype dødelig sykdomsfremtid, ett opprørt sosialt stigma, åtte tårer, to–tre melankolske smil, to ss eksotisme. Kjærlighet og hat etter smak.

Ta jeg–personen og visp sammen med oppvekstsminnene. Hell i en stk forelder (mor) og ta den samme forelder ut igjen etter beste evne, slik at den (hun) ikke blir annet enn en vag anelse.

Ta så en stk forelder (far) og rør ut i den dødelige sykdomsfremtiden. Kna inn halveksotisk polsk bakgrunn og sirkusjobbing. Bland ut med 5–6 tårer til det hele får en klisjéaktig og klissete konsistens. Rasp det sosiale stigmaet og dryss det over røren.

Bland alt. Ikke jevn ut for mye; det skal være rare, halvblomstrende språkligheter her og der. Noen vil smake det som muntligheter, andre som språklig arytmi.

Det hele settes inn i ovnen etter å ha est omtrent halvparten så mye som det hadde fortjent, eller kunne ha trengt, og stekes under lunken varme til det er for varmt for Bladkompaniet men for kjølig for parnasset.

Dryss over de siste tårene og noen små smil, og presto! Ett stk roman klar til servering: mer formhalvkvedet enn formfullendt, mer likegyldig enn opprørende, mer småtrist enn dypt tragisk, mer haltende enn dansende, mer jaja enn ojoj.

Leseren må selv ta med hat og kjærlighet.