Ta deg tid
Hanne Ørstavik
:Tiden det tar
Oktober
Det er lys gjennom snødrevet på den andre siden av ruta. Einar holder rundt Signe, det er varmt, det lukter pepperkaker. De har sett Skomakergata og datteren har sovnet. På side fire ringer telefonen.
Det er moren til Signe. Hun spør om Signe og familien kommer til henne på julaften eller første juledag. Signe legger på røret og ser livet sitt som det "egentlig" er; en sjukmeldt psykologistudent som ikke engang har krefter til å lappe sofaen i stuen.
Ordene til Hanne Ørstavik lager klare bilder som blir med ut på gata når jeg legger boka fra meg. Når jeg tar opp boka om kvelden, lurer jeg likevel litt på hva som var så bra, hvorfor dette bryr meg.
I andre kapittel begynner Signe å tenke tilbake på en jul i barndommen: Mørketid i Finnmark: En far som slår, en mor som nekter å snakke, en 13 år gammel jente (Signe altså) som gleder seg til jul.
Som i de to foregående romanene Kjærlighet og Like sant som jeg er virkelig forteller Ørstavik om foreldre som ikke ser barna sine. Om barn som er så grenseløst lojale. Ordene til faren har blitt Signes egne tanker: "Vi er en familie, vi er en gruppe, vi må stå sammen, vi har det bra." Ørstavik får meg til å lure på hvem jeg kunne overse like mye som foreldrene overser Signe.
Tiden det tar heter boka denne gangen. Tiden det tar å avsløre foreldrene sine, for eksempel, eller å begynne å ta valg som er Signes egne. Sidene går og julen kommer nærmere med tolv års mellomrom: Den voksne Signe samler mot til å konfrontere foreldrene. 13–åringen forsøker å si de riktige tingene som kan skape ro i hjemmet. Historiene bryr meg nok til at jeg ikke legger fra meg boka før etter siste side, en gang langt ut i natten. Akkurat som Signe, venter jeg på hva som vil skje på julaften.
