Jeg fascineres av det lyriske språket og den springende handlingsoppbyggingen i Markus Midrés andre roman, Lungene. Hvorfor sovner jeg da midtveis i boka?

Handlingen utspiller seg i 1989 på Oslos østkant. Et mystisk jeg følger 14–åringen Leon og vennegjengen hans Emma, Jon, Therese og Osman der de brytes mot hverandre, mot seg selv og mot verden.

Verden flytter inn i oss, skriver Midré, og stiller samtidig spørsmålet: Hvilken rolle spiller egentlig tilfeldighetene i livene våre? Med betraktninger som Tilfeldighetene griper inn i verden, verden lar seg gripe inn i, og blir ugjenkallelig forandret bringer Midré videre noe av tematikken fra sin første roman, Elefantene.

Noen tilfeldigheter er katastrofale. Som når Emma blir voldtatt, og når Leons lunger fylles med vann. Men også de tilsynelatende trivielle tilfeldighetene tillegges betydning i Midrés situasjonsmettede tekst. Gjennom et uhyre detaljorienterte språk dras man allerede fra første side inn i et kratt av kryssende, dunkle hendelser. Hendelser som tidlig i boka knyttes til Leon, men som med fortellerstemmens gradvise avsløring av sin identitet settes i et større perspektiv.

Lungene er altså en velskrevet, velkomponert og ikke minst dyster oppvekstroman.

Hvorfor sovner jeg da etter knappe 100 sider?

Teksten holder leseren i lungene altfor lenge. Det finnes en grense for hvor mange lungemetaforer og presise observasjoner 200 siders basketak med velbrukte metafysiske spørsmål tåler. Med et artilleri av bilder og situasjonsbeskrivelser makter ikke Midré å styre unna klisjé–fallgruvene. Og når enkelte avsnitt i tillegg skjemmes av påtrengende adjektivbruk, blir teksten til tider irriterende banal.

Det finnes dog et botemiddel mot søvnen som overmanner deg halvveis i Lungene: Les boka stykkevis og delt; kapittel for kapittel, og ikke helt.